Hvorfor SJEL finnes?

Hele livet har jeg forsøkt å finne ut hvem jeg er, og hva jeg vil bli «når jeg blir stor…»

Men jeg har lenge tenkt at det måtte innebære en viss utdanning, at man burde oppføre seg på en bestemt måte, og helst bli likt av de rette menneskene.

Hvis det er én ting jeg har skjønt av å bli more or less voksen, så er det at livet sjelden blir helt slik man har innbilt seg at det skal bli.

At veien blir til mens man går.

Og at man aldri kan bli likt av alle.

Det har jeg også skjønt at egentlig er helt greit. Your vibe attracts your tribe, sier man – og det har jeg skikkelig trua på.

For det er innmari slitsomt å gå rundt og prøve å oppføre seg som, eller være, noen man ikke er.

Jeg føler på mange måter at jeg aldri helt finner min plass her i livet – samtidig som jeg ser mer og mer hva jeg vil. Kanskje er det først når man tør å slippe taket i andres meninger og fordommer at man faktisk klarer å lande.

Og ja – det er lettere sagt enn gjort.

En venn av meg sa en gang:

«Jeg beundrer hvordan du aldri gir opp drømmen om å leve av det du elsker…»

Ja, det var fint sagt, ikke sant?

Men hva er det egentlig jeg elsker – som jeg lever av… eller kanskje for?

Jo. Jeg elsker barna mine.

Jeg elsker å kunne stille opp for dem når de trenger meg. Om det betyr å kjøre og hente på skolen, eller bare være der – til hva som helst.

Jeg elsker å kunne gi en fridag fra barnehagen fordi man har et slitent lite menneske som bare trenger en dag med mamma.

Jeg elsker å kunne stille opp for menneskene rundt meg når det trengs. Å kjøre mammaen min til frisøren. Å ha en venninne på kaffe fordi hun har en kjip dag.

Og jeg elsker friheten til å lytte til kroppen min. Å kjenne etter hva den trenger akkurat den dagen – og faktisk kunne ta det på alvor.

Jeg har også verdens fineste mann, som jeg elsker. Han jobber turnus og er borte flere uker av gangen, så når han først er hjemme, ønsker jeg å bruke tiden min sammen med ham.

Så når vennen min sa at hun beundret hvordan jeg aldri gir opp drømmen om å leve av det jeg elsker, så tenkte nok hun egentlig på den kreative siden min. På alle ideene, prosjektene og forsøkene på å skape en inntekt og et levebrød.

Men – og dette er et viktig men –

grunnen til at jeg aldri gir opp, er fordi det jeg elsker, eller rettere sagt de jeg elsker, er dem jeg ønsker å vie tiden min til.

Og kanskje er det nettopp der kjernen ligger.

For drømmen min har aldri egentlig handlet om å bli noe spesielt, eller å lykkes slik andre definerer det.

Den har handlet om tid.

Frihet.

Nærhet.

Det er dette jeg jobber for.

Ikke et perfekt liv – men et sant et.

Og ja, kanskje er jeg ikke et typisk A4-menneske som passer pent inn i en boks.

Jeg er litt sær. Litt rar. Eller rare – som jeg liker å tenke selv.

Jeg vil få det til å fungere på min egen måte.

Ikke for å bevise noe.

Men for dem jeg elsker.

Og for meg.